Første skoledag

For ett år siden idag satt jeg på flyet ned til Uganda. Jeg skrev litt om hvordan dette føltes i forrige innlegg.  Jeg hadde tenkt å bruke sommeren her til se tilbake på tiden i Uganda, og skrive om det. Jeg har mange minner, tanker og opplevelser jeg vil dele med dere. Dette året har gitt meg så mye, på godt og vondt. Gode minner og noen minner som jeg helst vil være foruten. Men, det er summen av alt som gjorde tiden i Uganda så fantastisk.  Men nå skal jeg fortelle litt om mitt første møte med skolesystemet i Uganda. Husk at i Norge er vi veldig heldig. Alt er tilrettelagt, alt er planlagt når elevene kommer til skolen. Her i Norge blir timeplaner utdelt, bøker blir utdelt og alt er tilrettelagt ned til den minste detalj.

Det er mandag 12.august 2013, og det er duket for første skoledag. Jeg har lite informasjon om skolen, faktisk ingenting.  Ingen har kommet for å hilse på. vist meg rundt eller noe som helst.  Jeg rusler bort til Art & Design avdelingen i 10 tiden, for å se om jeg kan finne ut noe av dette.  På forhånd hadde vi fått noen signaler om at undervisningen ikke skulle begynne idag, men det er likevel greit å prøve å finne ut evt. når undervisningen skal starte da. På avdelingen for Art &Design blir avdelingslederen lettere forfjamset når hun treffer meg og hun spør faktisk hva jeg skal gjøre der? Skal jeg undervise? Skal jeg være endel av de ansatte kanskje? Jeg prøver å forklare at jeg skal være student der, og at dette er avtalt med Høyskolen i Norge. Jeg har selv sett mailene som har blitt sendt, og det har jo kommet bekreftelse fra Kyambogo så noen må jo vite noe om meg.  Dette var nesten litt som forventet, for jeg hadde jo ingen store forventninger til denne dagen. Men, det er klart det stikker litt i magen når man ikke blir tatt imot på en ordentlig måte. Etterhvert blir jeg koblet opp med en kontaktperson, han heter Chris og har vært i Norge. Jeg lærer etterhvert at det er fint å forholde seg til de som har vært i Norge, de kjenner litt til kulturen vår og vet at forskjellene er store. De er VELDIG store.  Jeg får ikke stort ut av denne dagen, jeg får utlevert timeplan, og beskjed om at jeg kan velge selv hvilke kurs jeg vil delta på. Jeg hadde egentlig valgt meg ut dette på forhånd i Norge, men siden kommunikasjonen tydeligvis ikke har vært helt tipp topp så bestemmer jeg meg for å se igjennom fagene en gang til.  Når jeg nå skriver dette, så husker jeg denne dagen veldig godt. Og nå skulle jeg faktisk ønske at jeg skulle reise ned til høsten igjen.  Fordi jeg savner Uganda og the easy life.Men, på en annen måte er jeg glad for at jeg skal være på Høyskolen i Oslo, fordi jeg vet at her er alt tilrettelagt for at vi skal få mest mulig ut av undervisningen.  Tenk om vi kunne hentet det beste fra begge plasser.

Over ser du bilder av noen av kunstverkene utenfor Art & Design avdelingen.  Disse er laget av tidligere elever.
Resten av denne dagen ble brukt til å prøve å bli kjent på området, og på kvelden kom Anne Berit som skulle bo med meg i 3 måneder.

Jeg husker så godt disse første dagene, spenningen og uvitenheten. uvitenheten om hva som ventet oss fremover.  Lærere som ikke kom tidsnok, om de i det hele tatt kom.  Å være hvit elev blandt 20.000 mørke mennesker, da snakker vi om å være utenfor komforsonen.  Etter oppholdet mitt i Uganda har jeg tenkt mye på dette med å hele tiden utfordre seg selv og grensene sine. Jeg er ikke like redd for å prøve nye ting, jeg prøver å pushe grensene mine der jeg kan, men noen ganger så er det veldig godt å bare krype opp i sofaen å omgi seg med det kjente.  Våren 2013 hadde jeg en fantastisk lærer som heter Cecilie, hun er en jeg alltid vil huske. Hun lærte meg å kjenne på følelsene og reaksjonene mine og hva de forteller meg. Og reaksjonene andre mennesker har på de valgene jeg tar. Det er et ordtak som sier at livet starter utenfor komfortsonen din, og det kan nok stemme. Og jo nærmere du ligger panikksonen, jo bedre er læringen.  I et refleksjons notat over skoleåret 2013/14 laget jeg min egen modell på akkurat dette.  Utenfor komfort sonen ligger panikksonen din.  Bare se her:

Det føltes som om at jeg konstant var utenfor min egen komfortsone i 6mnd, og jeg var inne i panikksonen flere ganger om dagen. Det sies at jo oftere du ligger tett opp mot panikksonen så utvides komfortsonen din.  Stolt kan jeg si at jeg stod igjennom alle de situasjonene som gjorde at jeg følte meg slik, og jeg overlevde alle sammen. 

Hadde jeg ikke tatt valget med å reise til Uganda ifjor høst, hadde jeg ikke hatt den erfaringen jeg har idag. Jeg hadde nok hatt en annen erfaring, men det jeg lærte og opplevde i Uganda er helt unikt.  Å flytte til et helt fremmed land, starte på skole, bli kjent og faktisk ha et hverdagsliv er en utfordring. Utfordringene vil jeg skrive mer om i et annet innlegg.

-vi skrives-