Hva har jeg gjort?

Det er onsdag kveld i august 2013, kofferten er ferdig pakket og jeg ligger i sengen å lager en Uganda spilleliste på Spotify kontoen min. For å ha litt musikk å høre på på turen. Musikk har alltid vært favoritten.  Når jeg er trist, glad, sint eller oppspilt.  I kofferten har jeg pakket klær og div som skal være livet mitt 4 måneder frem i tid. 4 måneder i en koffert, jeg burde fått gullmedalje i pakking.  Søvnen vil liksom ikke komme til meg denne kvelden, jeg tenker på hva som skal skje imorgen. For imorgen starter et nytt eventyr, jeg skal tilbringe 4 måneder i Uganda, et land jeg vet svært lite om og jeg skal være student på et universitet i Kampala.  Jeg vet at en taxisjåfør ved navn Michael skal plukke meg opp på flyplassen i Entebbe, Uganda og skal kjøre meg dit hvor jeg skal bo. Og det er det jeg vet. Skulle vel ha vært litt mer forberedt? men hvor forberedt klarer man å være før man skal starte på et slikt eventyr? Veien må bare bli til mens jeg går tenker jeg.  Det blir en lang natt, med lite søvn og masse fnising med lillesøstra mi. Alltid fint med en lillesøster. Noen dager før hadde vi sett en film fra Idi Amin sin tid som president i Uganda. Når jeg sa til folk rundt meg at jeg skulle reise til Uganda, så var Idi Amin alltid en assosiasjon til Uganda.  Filmen var brutal, slik som Idi Amin var. Og jeg håpeteat menneskene ikke er slik i Uganda nå. Men, det er fort gjort å dra alle mennesker over en kam med vår forutinntatte holdning eller?

Torsdag morgen, kofferten er pakket og pappa skal kjøre meg til Gardermoen. Jeg sitter på terrassen, og syns det er fryktelig vanskelig å skulle reise. Skal jeg virkelig reise fra alt det trygge til noe helt ukjent. Jeg er spent, redd, glad og litt trist. Trist fordi jeg skal si hade til familien min. Det kommer noen tårer, det er helt naturlig det i en slik situasjon...tror jeg. Og med tanken om at jeg kan alltids reise hjem igjen, så tørker jeg tårene.  Tøffe jenter, de gråter de. Ofte og mye.
Flyturen, med mellomlanding i Istanbul går greit. Jeg har en liten influensa på gang, så jeg pakker innpå med smertestillende og sover mesteparten av flyturen.  Ankommer Entebbe, det er varmt, jeg har vondt i hodet og halsen.  Passkontroll og visum går fint, frøken Rosa (kofferten min er med), jeg får tatt ut litt penger og finner taximannen som skal hente meg. Kjøreturen til campus går fort, det er midt på natten så jeg ser ikke så mye. Men, jeg kjenner igjen afrikalukten fra Kenya. Jeg føler meg allerede litt hjemme Det lukter en blanding av varme og sand.

Jeg kommer til huset, og vakten min Jack låser opp. Jack er vaktmannen vår og bor i garasjen. Det lukter maling, den har såvidt rukket å tørke. Pga en misforståelse så trodde de at jeg skulle komme fra Kenya, og siden flyplassen i Kenya akkurat hadde brent ned så trodde de at jeg ikke kom. Haha, snakk om  å sjekke fakta.  Jeg er sliten, tørst, har vondt i kroppen, halsen og hodet. Så jeg pakker opp silkelaken posen min, kryper inn under myggnettet mitt og lurer på hva i all verden har jeg gjort nå.  Det blir noen tårer igjen før jeg faller i søvn. Jeg er sliten etter en lang reise, det har vært noen psykiske påkjenninger før jeg dro hjemme ifra og jeg føler meg veldig liten.  I en seng i et hus i Uganda.

Jeg er faktisk helt alene, kjenner ingen og vet ikke hva som venter meg når jeg våkner opp. Den følelsen er spesiell.  Og igjen så dukker denne tanken opp igjen: Hva har jeg gjort? Dette er en tanke som går igjen noen ganger iløpet av oppholdet mitt. Nå er tanken som et artig minne om hvor redd jeg var. Redd for det ukjente, for det er jo det vi er. Men når jeg våkner neste morgen å hører haner som galer og alle lydene som du bare hører i Afrika så ja...det var ikke så ille da...eller?

Utpå formiddagen fredag følger Jack meg til Erik. Erik er en norsk student som har vært i Uganda i noen måneder allerede og han skal ta meg med til byen.  Så jeg får ordnet med telefon, internett og andre livsnødvendigheter.  Nå er jeg veldig glad for at jeg har vært noen ganger i Kenya før, slik at jeg er vant med trafikk og kollektivtransporten.

 Det er unødvendig med ekstrautstyr....

Første lunsj i byen, med fine mennesker. Jeg bestilte cheeseburger, og fikk bare burgerbrød med ost. Welcome to Uganda. Første dagen var ikke så ille likevel, jeg fikk jo tak i Fanta Strawberry. Små små gleder vet dere.

Også kjørte vi bodaboda fra byen til Shoprite. (Unnskyld Kristin, jeg vet vi ikke fikk lov)

Resten av den første helgen ble jeg litt kjent rundt på campus, prøvde å bli frisk, fikk min første stalker og ja... Jeg hadde mange triste tanker, jeg følte meg veldig liten og ensom i denne store verden.  Hassan, han vi spiste lunsj med første dagen ringte meg og lurte på om jeg hadde det bra. Han var nok også veldig bekymret for denne hvite jenta som hadde forvillet seg til Uganda.  Apropo Stalker, han het ... nå har jeg faktisk glemt det....men jeg har bilde av han da.  Hvis du noengang er i Afrika og har med kamera, ja da får du fort venner. Just saying

Han fant meg når jeg gikk rundt på Campus der. Naiv som jeg var så tok vi følge rundt på området. Han fortalte meg masse om universitetet og om Uganda. Det var veldig hyggelig det. Det som ikke var like hyggelig var at han stod utenfor huset mitt klokken 0800 morgenen etterpå med avis og ville ønske meg en fin dag. Lesson learned, aldri la noen vite hvor du bor :) Han forfulgte meg i noen uker før han ga opp. Det var ganske intenst og slitsomt.  så dette må bli dette innleggets tips:
1. Vær forsiktig med hvem du slipper innpå deg, det er ikke gull alt som glitrer.

vi høres i neste innlegg, da skal jeg fortelle om min første skoledag og møte med et helt annerledes skolesystem...

so long

- Nina

Jeg har tenkt....

Nå er det 3 måneder siden jeg kom hjem fra Uganda.  Og jeg har nå et behov for å skrive av meg alle opplevelsene mine, og hvordan dette året egentlig har vært. Fra juni 2013 til juni 2014.  Det har vært et år med mange opp og nedturer.  Jeg har lært mye, både på godt og vondt.  Det har vært latter, tårer, nye venner, nye hjem, avskjeder, smil, frustrasjon og konflikter.  Uansett, så angrer jeg ikke på noe som har skjedd. Å ta valget om å dra til Uganda vil jeg aldri angre på.
Men, nå står en ny sommer for tur. Og jeg må prøve å få ned på papiret de tankene som spinner rundt i hodet mitt. Jeg vil så gjerne fortelle hva jeg har opplevd og hvordan jeg har følt det. Helt ærlig og direkte. Jeg håper du vil følge meg gjennom sommeren, og mine tilbakeblikk på det siste året mitt.  Du vil få et lite blikk bak fasaden min, den tøffe fasaden. Den som alle beundrer, og misunner. Fordi det er noen som i et øyeblikk løfter meg opp, men som i det neste drar meg ned igjen med å vise en annen side av sitt sanne jeg. Jeg har opplevd at mennesker plutselig viser sitt sanne jeg, og jeg tror vi begge har blitt veldig overrasket over dette. Når misunnelsen for det jeg har gjort skinner igjennom, kanskje fordi de ønsket å gjøre dette selv men aldri fikk det til?

Jeg vil skrive for min egen del, og for at de som er stolte av meg skal få lese alt jeg har opplevd. Fordi jeg kan prate og prate og prate og prate om opplevelsene mine... og jeg blir aldri ferdig.. fordi det er så mye.
En annen grunn til at valget falt på å skrive om dette nå er en artikkel jeg leste i vg idag:
http://www.vg.no/rampelys/kongehuset/ari-behn-etter-london-oppholdet-vi-er-jaevla-rigide-og-lite-tolerante/a/23230492/

Fordi jeg er veldig enig i det Ari sier, og jeg har fått føle dette på kroppen selv også.  Vi skal liksom være så tolerante vi, men vi vil helst ikke åpne opp for andre i livene våre. Dette gjelder ikke bare at det kommer en utlending hit til Norge, men det handler også om å åpne dørene sine for nye mennesker. Har du noengang prøvd å knytte kontakt med en nyinnflytter i ditt nabolag? Som kommer flyttende fra nabokommunen. Når var det du sist prøvde å bli kjent med et nytt menneske? Hva er det egentlig vi er så redd for?
Nå skriver jeg meg helt vekk her, men imorgen kommer første avsnitt av den store reisen min....Gi meg gjerne et lite vink på hvordan du syns det er underveis.

-N-