Første skoledag

For ett år siden idag satt jeg på flyet ned til Uganda. Jeg skrev litt om hvordan dette føltes i forrige innlegg.  Jeg hadde tenkt å bruke sommeren her til se tilbake på tiden i Uganda, og skrive om det. Jeg har mange minner, tanker og opplevelser jeg vil dele med dere. Dette året har gitt meg så mye, på godt og vondt. Gode minner og noen minner som jeg helst vil være foruten. Men, det er summen av alt som gjorde tiden i Uganda så fantastisk.  Men nå skal jeg fortelle litt om mitt første møte med skolesystemet i Uganda. Husk at i Norge er vi veldig heldig. Alt er tilrettelagt, alt er planlagt når elevene kommer til skolen. Her i Norge blir timeplaner utdelt, bøker blir utdelt og alt er tilrettelagt ned til den minste detalj.

Det er mandag 12.august 2013, og det er duket for første skoledag. Jeg har lite informasjon om skolen, faktisk ingenting.  Ingen har kommet for å hilse på. vist meg rundt eller noe som helst.  Jeg rusler bort til Art & Design avdelingen i 10 tiden, for å se om jeg kan finne ut noe av dette.  På forhånd hadde vi fått noen signaler om at undervisningen ikke skulle begynne idag, men det er likevel greit å prøve å finne ut evt. når undervisningen skal starte da. På avdelingen for Art &Design blir avdelingslederen lettere forfjamset når hun treffer meg og hun spør faktisk hva jeg skal gjøre der? Skal jeg undervise? Skal jeg være endel av de ansatte kanskje? Jeg prøver å forklare at jeg skal være student der, og at dette er avtalt med Høyskolen i Norge. Jeg har selv sett mailene som har blitt sendt, og det har jo kommet bekreftelse fra Kyambogo så noen må jo vite noe om meg.  Dette var nesten litt som forventet, for jeg hadde jo ingen store forventninger til denne dagen. Men, det er klart det stikker litt i magen når man ikke blir tatt imot på en ordentlig måte. Etterhvert blir jeg koblet opp med en kontaktperson, han heter Chris og har vært i Norge. Jeg lærer etterhvert at det er fint å forholde seg til de som har vært i Norge, de kjenner litt til kulturen vår og vet at forskjellene er store. De er VELDIG store.  Jeg får ikke stort ut av denne dagen, jeg får utlevert timeplan, og beskjed om at jeg kan velge selv hvilke kurs jeg vil delta på. Jeg hadde egentlig valgt meg ut dette på forhånd i Norge, men siden kommunikasjonen tydeligvis ikke har vært helt tipp topp så bestemmer jeg meg for å se igjennom fagene en gang til.  Når jeg nå skriver dette, så husker jeg denne dagen veldig godt. Og nå skulle jeg faktisk ønske at jeg skulle reise ned til høsten igjen.  Fordi jeg savner Uganda og the easy life.Men, på en annen måte er jeg glad for at jeg skal være på Høyskolen i Oslo, fordi jeg vet at her er alt tilrettelagt for at vi skal få mest mulig ut av undervisningen.  Tenk om vi kunne hentet det beste fra begge plasser.

Over ser du bilder av noen av kunstverkene utenfor Art & Design avdelingen.  Disse er laget av tidligere elever.
Resten av denne dagen ble brukt til å prøve å bli kjent på området, og på kvelden kom Anne Berit som skulle bo med meg i 3 måneder.

Jeg husker så godt disse første dagene, spenningen og uvitenheten. uvitenheten om hva som ventet oss fremover.  Lærere som ikke kom tidsnok, om de i det hele tatt kom.  Å være hvit elev blandt 20.000 mørke mennesker, da snakker vi om å være utenfor komforsonen.  Etter oppholdet mitt i Uganda har jeg tenkt mye på dette med å hele tiden utfordre seg selv og grensene sine. Jeg er ikke like redd for å prøve nye ting, jeg prøver å pushe grensene mine der jeg kan, men noen ganger så er det veldig godt å bare krype opp i sofaen å omgi seg med det kjente.  Våren 2013 hadde jeg en fantastisk lærer som heter Cecilie, hun er en jeg alltid vil huske. Hun lærte meg å kjenne på følelsene og reaksjonene mine og hva de forteller meg. Og reaksjonene andre mennesker har på de valgene jeg tar. Det er et ordtak som sier at livet starter utenfor komfortsonen din, og det kan nok stemme. Og jo nærmere du ligger panikksonen, jo bedre er læringen.  I et refleksjons notat over skoleåret 2013/14 laget jeg min egen modell på akkurat dette.  Utenfor komfort sonen ligger panikksonen din.  Bare se her:

Det føltes som om at jeg konstant var utenfor min egen komfortsone i 6mnd, og jeg var inne i panikksonen flere ganger om dagen. Det sies at jo oftere du ligger tett opp mot panikksonen så utvides komfortsonen din.  Stolt kan jeg si at jeg stod igjennom alle de situasjonene som gjorde at jeg følte meg slik, og jeg overlevde alle sammen. 

Hadde jeg ikke tatt valget med å reise til Uganda ifjor høst, hadde jeg ikke hatt den erfaringen jeg har idag. Jeg hadde nok hatt en annen erfaring, men det jeg lærte og opplevde i Uganda er helt unikt.  Å flytte til et helt fremmed land, starte på skole, bli kjent og faktisk ha et hverdagsliv er en utfordring. Utfordringene vil jeg skrive mer om i et annet innlegg.

-vi skrives-

Hva har jeg gjort?

Det er onsdag kveld i august 2013, kofferten er ferdig pakket og jeg ligger i sengen å lager en Uganda spilleliste på Spotify kontoen min. For å ha litt musikk å høre på på turen. Musikk har alltid vært favoritten.  Når jeg er trist, glad, sint eller oppspilt.  I kofferten har jeg pakket klær og div som skal være livet mitt 4 måneder frem i tid. 4 måneder i en koffert, jeg burde fått gullmedalje i pakking.  Søvnen vil liksom ikke komme til meg denne kvelden, jeg tenker på hva som skal skje imorgen. For imorgen starter et nytt eventyr, jeg skal tilbringe 4 måneder i Uganda, et land jeg vet svært lite om og jeg skal være student på et universitet i Kampala.  Jeg vet at en taxisjåfør ved navn Michael skal plukke meg opp på flyplassen i Entebbe, Uganda og skal kjøre meg dit hvor jeg skal bo. Og det er det jeg vet. Skulle vel ha vært litt mer forberedt? men hvor forberedt klarer man å være før man skal starte på et slikt eventyr? Veien må bare bli til mens jeg går tenker jeg.  Det blir en lang natt, med lite søvn og masse fnising med lillesøstra mi. Alltid fint med en lillesøster. Noen dager før hadde vi sett en film fra Idi Amin sin tid som president i Uganda. Når jeg sa til folk rundt meg at jeg skulle reise til Uganda, så var Idi Amin alltid en assosiasjon til Uganda.  Filmen var brutal, slik som Idi Amin var. Og jeg håpeteat menneskene ikke er slik i Uganda nå. Men, det er fort gjort å dra alle mennesker over en kam med vår forutinntatte holdning eller?

Torsdag morgen, kofferten er pakket og pappa skal kjøre meg til Gardermoen. Jeg sitter på terrassen, og syns det er fryktelig vanskelig å skulle reise. Skal jeg virkelig reise fra alt det trygge til noe helt ukjent. Jeg er spent, redd, glad og litt trist. Trist fordi jeg skal si hade til familien min. Det kommer noen tårer, det er helt naturlig det i en slik situasjon...tror jeg. Og med tanken om at jeg kan alltids reise hjem igjen, så tørker jeg tårene.  Tøffe jenter, de gråter de. Ofte og mye.
Flyturen, med mellomlanding i Istanbul går greit. Jeg har en liten influensa på gang, så jeg pakker innpå med smertestillende og sover mesteparten av flyturen.  Ankommer Entebbe, det er varmt, jeg har vondt i hodet og halsen.  Passkontroll og visum går fint, frøken Rosa (kofferten min er med), jeg får tatt ut litt penger og finner taximannen som skal hente meg. Kjøreturen til campus går fort, det er midt på natten så jeg ser ikke så mye. Men, jeg kjenner igjen afrikalukten fra Kenya. Jeg føler meg allerede litt hjemme Det lukter en blanding av varme og sand.

Jeg kommer til huset, og vakten min Jack låser opp. Jack er vaktmannen vår og bor i garasjen. Det lukter maling, den har såvidt rukket å tørke. Pga en misforståelse så trodde de at jeg skulle komme fra Kenya, og siden flyplassen i Kenya akkurat hadde brent ned så trodde de at jeg ikke kom. Haha, snakk om  å sjekke fakta.  Jeg er sliten, tørst, har vondt i kroppen, halsen og hodet. Så jeg pakker opp silkelaken posen min, kryper inn under myggnettet mitt og lurer på hva i all verden har jeg gjort nå.  Det blir noen tårer igjen før jeg faller i søvn. Jeg er sliten etter en lang reise, det har vært noen psykiske påkjenninger før jeg dro hjemme ifra og jeg føler meg veldig liten.  I en seng i et hus i Uganda.

Jeg er faktisk helt alene, kjenner ingen og vet ikke hva som venter meg når jeg våkner opp. Den følelsen er spesiell.  Og igjen så dukker denne tanken opp igjen: Hva har jeg gjort? Dette er en tanke som går igjen noen ganger iløpet av oppholdet mitt. Nå er tanken som et artig minne om hvor redd jeg var. Redd for det ukjente, for det er jo det vi er. Men når jeg våkner neste morgen å hører haner som galer og alle lydene som du bare hører i Afrika så ja...det var ikke så ille da...eller?

Utpå formiddagen fredag følger Jack meg til Erik. Erik er en norsk student som har vært i Uganda i noen måneder allerede og han skal ta meg med til byen.  Så jeg får ordnet med telefon, internett og andre livsnødvendigheter.  Nå er jeg veldig glad for at jeg har vært noen ganger i Kenya før, slik at jeg er vant med trafikk og kollektivtransporten.

 Det er unødvendig med ekstrautstyr....

Første lunsj i byen, med fine mennesker. Jeg bestilte cheeseburger, og fikk bare burgerbrød med ost. Welcome to Uganda. Første dagen var ikke så ille likevel, jeg fikk jo tak i Fanta Strawberry. Små små gleder vet dere.

Også kjørte vi bodaboda fra byen til Shoprite. (Unnskyld Kristin, jeg vet vi ikke fikk lov)

Resten av den første helgen ble jeg litt kjent rundt på campus, prøvde å bli frisk, fikk min første stalker og ja... Jeg hadde mange triste tanker, jeg følte meg veldig liten og ensom i denne store verden.  Hassan, han vi spiste lunsj med første dagen ringte meg og lurte på om jeg hadde det bra. Han var nok også veldig bekymret for denne hvite jenta som hadde forvillet seg til Uganda.  Apropo Stalker, han het ... nå har jeg faktisk glemt det....men jeg har bilde av han da.  Hvis du noengang er i Afrika og har med kamera, ja da får du fort venner. Just saying

Han fant meg når jeg gikk rundt på Campus der. Naiv som jeg var så tok vi følge rundt på området. Han fortalte meg masse om universitetet og om Uganda. Det var veldig hyggelig det. Det som ikke var like hyggelig var at han stod utenfor huset mitt klokken 0800 morgenen etterpå med avis og ville ønske meg en fin dag. Lesson learned, aldri la noen vite hvor du bor :) Han forfulgte meg i noen uker før han ga opp. Det var ganske intenst og slitsomt.  så dette må bli dette innleggets tips:
1. Vær forsiktig med hvem du slipper innpå deg, det er ikke gull alt som glitrer.

vi høres i neste innlegg, da skal jeg fortelle om min første skoledag og møte med et helt annerledes skolesystem...

so long

- Nina

Jeg har tenkt....

Nå er det 3 måneder siden jeg kom hjem fra Uganda.  Og jeg har nå et behov for å skrive av meg alle opplevelsene mine, og hvordan dette året egentlig har vært. Fra juni 2013 til juni 2014.  Det har vært et år med mange opp og nedturer.  Jeg har lært mye, både på godt og vondt.  Det har vært latter, tårer, nye venner, nye hjem, avskjeder, smil, frustrasjon og konflikter.  Uansett, så angrer jeg ikke på noe som har skjedd. Å ta valget om å dra til Uganda vil jeg aldri angre på.
Men, nå står en ny sommer for tur. Og jeg må prøve å få ned på papiret de tankene som spinner rundt i hodet mitt. Jeg vil så gjerne fortelle hva jeg har opplevd og hvordan jeg har følt det. Helt ærlig og direkte. Jeg håper du vil følge meg gjennom sommeren, og mine tilbakeblikk på det siste året mitt.  Du vil få et lite blikk bak fasaden min, den tøffe fasaden. Den som alle beundrer, og misunner. Fordi det er noen som i et øyeblikk løfter meg opp, men som i det neste drar meg ned igjen med å vise en annen side av sitt sanne jeg. Jeg har opplevd at mennesker plutselig viser sitt sanne jeg, og jeg tror vi begge har blitt veldig overrasket over dette. Når misunnelsen for det jeg har gjort skinner igjennom, kanskje fordi de ønsket å gjøre dette selv men aldri fikk det til?

Jeg vil skrive for min egen del, og for at de som er stolte av meg skal få lese alt jeg har opplevd. Fordi jeg kan prate og prate og prate og prate om opplevelsene mine... og jeg blir aldri ferdig.. fordi det er så mye.
En annen grunn til at valget falt på å skrive om dette nå er en artikkel jeg leste i vg idag:
http://www.vg.no/rampelys/kongehuset/ari-behn-etter-london-oppholdet-vi-er-jaevla-rigide-og-lite-tolerante/a/23230492/

Fordi jeg er veldig enig i det Ari sier, og jeg har fått føle dette på kroppen selv også.  Vi skal liksom være så tolerante vi, men vi vil helst ikke åpne opp for andre i livene våre. Dette gjelder ikke bare at det kommer en utlending hit til Norge, men det handler også om å åpne dørene sine for nye mennesker. Har du noengang prøvd å knytte kontakt med en nyinnflytter i ditt nabolag? Som kommer flyttende fra nabokommunen. Når var det du sist prøvde å bli kjent med et nytt menneske? Hva er det egentlig vi er så redd for?
Nå skriver jeg meg helt vekk her, men imorgen kommer første avsnitt av den store reisen min....Gi meg gjerne et lite vink på hvordan du syns det er underveis.

-N-

charter fenomenet

595 kroner, fly t/r med Ving til Tyrkia 17.mai. Jeg leste 595 kroner, Tyrkia 17.mai. En rask titt i kalenderen, leiligheten var ledig og jeg skulle skrive refleksjonsnotat. Hva er vel bedre enn å skrive i fred alene i Tyrkia. Det kunne jo ikke passet bedre. Dessverre glemte jeg kanskje den viktigste delen av reisen, at turen var arrangert av Ving, mitt største mareritt. For meg er Ving ensbetydende med småbarnsfamilier med barnevogner og barn i fri flyt. Og hvis du som leser dette har små barn, og føler at dere eier verden bare fordi dere har barn så kan du godt stoppe å lese nå. Jeg vet at dette kan være provoserende, jeg mener ikke å støte noen.. men feel free to read..

Avgang klokken 0700 lørdag morgen, fredag klokken 16.00 får jeg sms fra Ving om at flyet er forsinket til klokken 10.00 dette grunnet sent innkommet fly. Ganske imponerende at de vet at flyet er for sent inn 15 timer før avgang. Jeg tropper opp på flyplassen klokken 0800, og idet jeg titter inn i avgangshallen kjenner jeg en stein i magen.. Dette hadde jeg glemt. Den lange køen, barnevogner og unger i fri flyt. Og en kø som er lang som et vondt år. Teknologien har gjort oss bortskjemt, fra å ha reist med rutefly de siste årene hvor det er selv-innsjekk og bagdrop til milevis med kø. Tilbake til fortiden noen hakk. Etter 15 minutter ikø, kommer det beskjed over høytaleren. At vårt opprinnelige fly står på service i Manchester??!!, vi er derfor nødt til å bli delt opp i to puljer. Et fly med avgang klokken 10.00 og et klokken 13.40!!! og at barnefamilier blir prioritert… selvsagt…. Det første som slår meg er at: dette er diskriminering. Ja jeg vet det, det er veldig urettferdig av meg å tenke sånn, men jeg har vel gledet meg like mye til denne turen som noen på 3 år J  Etter 1,5 time i kø, kommer jeg til skranken og hadde forberedt meg på at jeg ble med på pulje 2… Men neida, jeg var på pulje 1, og måtte derfor løpe til flyet… Så hvorfor skriver jeg dette da, tenker du nå? Jeg skriver dette fordi jeg er nok ikke alene om å føle det slik.  Kjempeflott at dere reiser på tur med barna. Jeg har jo ingenting å klage for. I 2014 skal det faktisk ikke kunne gå an at et charterselskap bruker 2 timer på innsjekk, ved å krysse av på ulike lister om hvem som er med eller ikke. Ikke burde selskapene ha lov til å lyve til passasjerene heller. For sent innkommet fly? Hva er det da? Det er noe du vet når flyet skulle ha landet det, ikke tolv timer før. Jeg løp gjennom tax-free, fikk rasket med meg en solkrem og aftersun. Kommer meg om bord i flyet, og der ligger jammen en taxfree pose til meg. Hadde jeg bestilt dette da? Jeg husker jeg var inne å tittet på produktene, men tror neppe jeg trykte på bestill knappen. Uansett, vi konkluderte med at vi sikkert ble med flyet fordi vi hadde bestilt varer på forhånd.

Var flyturen virkelig så ille? Neida, faktisk ikke. Barna var flinke, verre var det med mannen som satt bak meg og underholdt oss. Jeg tror alle vet at han nå skulle vaske vinduer i leiligheten sin J Og jeg vet nå at

Passkontrollen gikk veldig smooth, også skulle jeg hente bagasjen min… og kjære dere nordmenn. Tror du virkelig at kofferten din kommer først hvis du står helt inntil bagasjebåndet? Virkelig? Dette er ikke noe jeg skal legge på charter turistene, fordi dette skjer når du reiser med rutefly. Her er noen tips for å skape god stemning rundt bagasjebåndet:

1.       Du trenger ikke dytte bagasjetrallen din helt opp til bagasjebåndet.

2.       Stå på 1 meters avstand. På den måten har alle mulighet til å se sin koffert komme og faktisk har mulighet til å hente den også uten å måtte leke brøyte-seg-fram leken.

3.       Ikke la barna leke ved bagasjebåndet, det er skummelt å få en 20 kg koffert smelt i hodet når de dras av bagasjebåndet og ungen din dessverre står ved siden av.

Og til slutt, kofferten din komme faktisk ikke først selv om du står først i køen helt inntil bagasjebåndet.

Vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget, men dette charterfenomenet…. Er det noen som kjenner seg igjen? Hva syns du om å reise med charter?  Og har du noen gang sett hvordan et fly ser ut etter at en gjeng med charterfolk er på tur? Haha, jeg syns faktisk synd på de som rydder og vasker flyene. En annen ting jeg også undrer meg over er hvorfor folk alltid skal først inn å flyet, og først ut? Er det en førstemann-lek jeg ikke har skjønt enda? Og alt koster jo penger om bord på flyet.. mat og drikke. Jeg lurer på om vann er gratis?  Jaja Ving, jeg vet at det blir lenge til neste gang vi flyr sammen igjen etter den turen her.  Lenge er den tiden det tar for meg at jeg har glemt hvordan dette egentlig var, hvor trange seter og tungvint alt er… helt til jeg ser en billig flybillett igjen, og jeg bestiller uten å tenke meg om….

Till then… so long

jeg savner...

Hei igjen

Måneder har godt siden jeg kom hjem fra Uganda og hverdagen tok meg med en gang... *knipser i fingrene*
Jeg studerer, jobber, skriver oppgaver, leser fagbøker, romaner og jeg leser om hvordan jeg kan bli best. Anbefaler alle å lese boken til Erik Bertrand Larsen, Bli Best! Den har gitt meg mange fine aha opplevelser, og hvordan kan JEG bli den beste utgaven av meg selv? Det handler ikke så mye om å konkurrere mot andre, eller sammenligne seg selv med andre. Det handler om å bli den beste utgaven av deg selv.
Jeg savner Uganda, jeg savner varmen, menneskene, trafikken, maten, støvet.....hele stemningen. Norge er kaldt og trist. Den lille uken vi hadde sol og noe som kunne antyde til sommer ble brått slutt. Og vi nordmenn krøp tilbake til vinterhulene våre. Jeg håper snart at det blir varmere i været, at vi kan smile til hverandre på trikken, bussen, toget eller bare når vi treffes i byen.

glade mennesker på tur til byen :)

just smile :)

Jeg husker en kunde sa til meg engang, når du først har fått afrika under huden, så klarer du ikke stoppe. And she was so right.
Jeg har lært så mye... om meg selv og andre. Jeg ser ting i et annet perspektiv. Jeg har selv prøvd å tilpasse meg en ukjent kultur, jeg har fått kjent på kroppen hvordan det er å være annerledes. Det har vært mange tårer og fortvilelse, men det har vært mange gode stunder også. Og det er de gode tingene man husker. Jeg var heldig å fikk prøve meg som lærer der nede, det var en utfordring men også en opplevelse. Jeg har levd utenfor min egen komfortsone i 6 mnd, det gjør at jeg idag ikke lenger er så redd for det ukjente og jeg har blitt modigere.

avslutter med et bilde av meg og noen av elevene mine i Uganda....

Sensur på eksamen

Et nytt år, nye muligheter og jeg er sikkert på at alle har et nyttårs forsett eller to. Jeg derimot har ingen, men jeg har likevel noen planer, mål og drømmer for hvordan livet mitt skal bli.

Idag falt sensur på eksamensoppgaven jeg har jobbet med i hele høst. Jeg er stolt av meg selv, resultatet var bra. Jeg fikk en C, og er strålende fornøyd. Med gode tilbakemeldinger vil neste oppgave bare bli enda bedre. Fra å ha et enormt press på meg selv om alltid å være best, har jeg klart å senke kravene noe. Jeg ser på dette som en lang læringsprosess, og hvis jeg allerede nå hadde vært en A student... så hadde jeg ikke hatt noe å strekke meg etter.
Eksamensoppgaven har jeg jobbet med under mitt studieopphold i Uganda, og det har vært en lærerik prosess. Med mye gøy, latter, tårer, frustrasjon og mange nye minner. Denne oppgaven vil alltid være et minne om studieoppholdet mitt i Afrika.
Jeg har også lært meg at det er mye læring i å feile også. Det er en viktig lærdom å ta med seg på veien.

Ellers i 2013 lærte jeg meg å pakke lett, 4mnd i en koffert. Det var det vel ikke alle som hadde trodd at jeg klarte. Vi trenger ikke nevne at mamma måtte komme ned å hente noe av bagasjen min når jeg skulle hjem. Jeg glemte jo underveis i oppholdet mitt at jeg skulle hjem også....

Nytt år betyr for meg å se fremover, jeg legger 2013 bak meg. Et år fult av latter, tårer, gode og ikke så gode minner, utfordringer og løsninger, 4 måneder i Uganda som har vært the best in my life, en bratt læringskurve og jeg har utvidet vennekretsen med flere fine mennesker.

- don't dream your life, live your dreams-

Nytt år, nye muligheter

great things never came from comfort zone